I løpet av de fem vinterukene vi tilbrakte i Haifa, hendte det nok at vi lurte på om vi skulle hinte Janus Fabrikker om at Israel kan være et marked for ullundertøyet deres! 10 kalde plussgrader førte til at vi startet de fleste dagene med "ull innerst"! Og den dagen vi dro på tur til Gallilea og stolte på værmeldingen som lovet fint, varmt vær og lot ulltøyet ligge hjemme, angret vi bittert!
I vårt skandinaviske hjem i Bat Galim har vi to gode fyringsovner, og begge var i bruk denne vinteren. Ovnen i hovedetasjen ble stort sett tent både til frokost og når ettermiddagen var på hell. Her plasserte vi oss selv og våre gjester, her tørket vi vår australske venns klissvåte joggesko og her lå kattene så tett innpå varmekilden de våget. Våre gjester fra Slovenia ble nærmest i fyr og flamme da de oppdaget ovnen i andre etasje og koste seg foran den før de gikk til sengs.
Den viktigste varmekilden i dette huset er likevel verken fyringsovnene eller varmepumpene, men menneskene som fyller det. Alle de unge volentørene som bruker huset noen dager for å oppleve vår del av landet eller bare for å hvile og få påfyll. Alle smilene, alle godordene og alle klemmene gjør noe med oss, og vi får bekreftet at dette huset virkelig er betydningsfullt for mange.
En av de store, gode opplevelsene hadde vi ved frokosten en dag i januar. Etter at Torgny hadde lest dagens ord og bedt for dagen, fant en av de koreanske jentene fram telefonen sin, fortalte at hun var kristen og ville synge en sang om det. Og hun sang, med en nydelig stemme på et språk vi ikke forsto, men der vi likevel forsto og kjente fellesskapet. Og den dagen vår australske gjest smilte åpent og glad til oss, kjente vi gleden og takknemligheten over at det var akkurat vi som fikk oppleve det øyeblikket.
Men det er nok minnene om julaften som lyser og varmer mest etter denne perioden. 51 mennesker fyllte stuene og var med på å gjøre denne kvelden helt spesiell. God mat og fint dekkete bord var en flott ramme om kvelden. Julaften og første dag i Hannukka falt sammen, og vi startet kvelden med at Meir leste Hannukka-teksten og ba den spesielle bønnen. Og etter at gjestene hadde sunget sangene som hører til denne høytiden, leste vi juleevangeliet på tre språk og sang noen av de norske julesangene. De som ikke forsto den norske teksten, nynnet og trallet med. Beit Skandinavia er velsignet med venner med mange talenter, og julaften hadde vi gleden av tre russiske sangere, Edna som spilte trekkspill, Dalia på fløyte og Dodo som avsluttet med pianomusikk. Og selv om det var både kjekt og underholdende å sitte der og lytte til god sang og fin musikk, er det nok fellessangen som gjorde størst inntrykk. Å se rundt på menneskene med ulike språk, ulike "opprinnelesland" og ulike livsveger som sang sammen jødiske, engelske, russiske, norske klassiske sanger og "svisker", ga en helt spesiell opplevelse av fellesskap og glede. Selvfølgelig var det gaver til alle og selvfølgelig kunne denne delen av kvelden beskrives med et ord: ballargan!
Å få være en del av livet på Beit Skandinavia er spennende. Alle dager er ulike og ingen dager er forutsigbare. Men å kunne avslutte hver dag i vissheten om at noen hadde glede og nytte av dette spesielle huset, er en gave og en velsignelse.
