På Davids trone

De største nyheter ble gitt i en liten landsby i Galilea. Nasaret – byen som ikke var nevnt i de hellige skrifter på den tid. Men til området var det knyttet en mektig profeti. I Naftali- og Sebulonlandet skulle folket se et stort lys.

Jes 9:1-2. Fra Guds trone ble engelen Gabriel sendt til Maria – en ung kvinne i Nasaret. Budskapet engelen gav henne var overveldende.

Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. Luk 1:30-33

Hvilken enestående proklamasjon ble ikke gitt dette barnet. Overveldende, rik og stor, og helt i overensstemmelse med det profetiske ord. Vi understreker én setning. ”Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone”.

I Israels folk kunne mange føre sine røtter tilbake til David, men det gjorde dem ikke berettiget til Davids trone. Til og med direkte sønner av David kunne ikke innta denne trone. Salomo ble utvalgt til den.

”Så sant Herren lever, han som har gitt meg denne makt og satt meg på min far Davids trone …” 1 Kong 2:24. Salomo ble utvalgt slik som sin far David. ”Han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra sauekveen. Sal 78:70

Jesus var den Gud Sønnen fra evighet av, men steg inn i vår verden gjennom Marias morsliv. Han ble født inn i vår verden i Davids ætt. Han ble utvalgt av Gud til å innta tronen til David. Luk 9:35. Det vil si at han ble tildelt de løfter og privilegier som var knyttet til kong David. Disse løfter og privilegier har en konkret betydning for Israels folk og en åndelig betydning for Kristi menighet.

Etter sin oppstandelse inntok Jesus tronen ved Faderens høyre hånd. Han er Kongenes Konge og Herrens Herre, og han sitter der også som Davids Sønn. I den kristne menighet utgjør han en maktfaktor der han forvalter arven fra David. Sammenhengen mellom kong David og Jesus er klar. I Israels historie leser vi gjentatte gang – for min tjener Davids skyld. Gud grep inn fordi David var spesielt begunstiget og hadde gitt sine løfter til David. Han forbarmet seg over folk og konger på grunn av David. 1 Kong 15:4, 2 Kong 19:34. 2 Kong 20:6.

I Guds menighet gjelder det for Jesu – eller for hans navns skyld. Det blir stadfestet flere steder. 2 Kor 2:10, 1 Joh 2:12. Om Davids trone står det: ”Så skal tronen bli grunnfestet ved miskunn, og i troskap skal en fyrste sitte på den i Davids telt,…” Jes 16:5. Under Jesu virksomhet kommer dette klart fram. Mennesker i nød kaller på Jesus med ordene: ”Miskunn deg over meg/oss, du Davids Sønn!”. De opplevde hans makt til å åpne øynene på blinde, rense spedalske, gjøre syke friske, ja løse mennesker fra dødens bånd. Han utøvde sin makt som Davids Sønn.

David var et vitnesbyrd om Guds rike nåde. ”og gi dere Davids rike nåde, den visse.” Jes 55:3. ”nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Joh 1:17. Ingen var så full av nåde som Jesus.

Profeten Jesaia taler om den framtidige Davids kongen: ”Jeg vil legge nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Han skal lukke opp og ingen lukke igjen, og lukke igjen og ingen lukke opp. Jes 22:22. Jesus har fått tildelt denne retten. ”Dette sier Den Hellige, Den Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp”. Åp 3:7. Ingen kan stenge den døren som Jesus har lukket opp. Han sier: Kom til meg alle dere som har tungt å bære, alle dere som tørster osv. Han lukker opp sitt rike på vid vegg for alle som trenger ham. Men en dag er nådetiden slutt og da er døren ubønnhørlig lukket.

For Davids og Jesu skyld skal også alle de løfter som gjelder Israels folk bli innfridd på en herlig måte. De har fått sitt ”JA” og ”AMEN” i Kristus. Israel har tilgang til dem. I kraft av sin nøkkelmakt lukker han dem inn i sitt land og i sin omsorg og frelseskraft. Ikke fordi de har fortjent det, men for Jesu, Davids Sønns rike nåde og trofasthet.