Dov Eisdöerfer kom til Haifa i mai 1941. Som tjekkisk jøde flyktet han fra Hitler-Tyskland til det f
Dov er blitt en skikkelig norgesvenn og har vært i Norge hele 8 ganger og kaller vårt land for et paradis. Han er venstreradikaler og tilhører det sosialistiske partiet Mapam. Hjemme i Haifa er han fast gjest i Beit Scandinavia hos Lilly. På sensommeren var han på besøk på Kollevoll. På mange måter er Dovs historie også Israels historie. Som medlem av den jødiske organisasjonen «Hashomer Hatzair», som reddet jøder ut fra Europa, klarte han å komme seg ut og unnslapp ved et mirakel å bli arrestert av nazistene. Da han kom til Palestina i mai 1941, fikk han arbeid i kibbutzen Dan ved foten av Hermon. Samtidig begynte han å jobbe i den jødiske forsvarsorganisasjonen Hagana som beskyttet de jødiske bosettingene. På den tiden var det ca. 400 000 jøder i området, og ca. 600 000 arabere. Da jødene begynte sitt nybrottsarbeid, kom det massevis av arabere fra Golan, Libanon og Syria og søkte arbeid hos jødene. Da Israel erklærte seg som egen stat 15. mai 1948, var det 650.000 jøder i Palestina. Svært mange arabere hadde da forlatt området, delvis som følge av at araberlandene hadde forsikret dem om at de ville gå til krig og kaste jødene ut igjen. Det skjedde ikke. Som vi vet tapte araberlandene på alle fronter i 1948-krigen. Dermed var det langt flere jøder enn arabere i Israel, men araberne var i klart flertall i Nablus, Jenin, Hebron, Jeriko og Øst-Jerusalem. Den nå snart 94 årige Dov husker i detalj det som skjedde i årene rundt frigjøringen. Han har opplevd alle krigene, og har opplevd hvordan verdensopinionen har snudd fra entusiasme til hat overfor hans hjemland. - Hvorfor? - Fra 1948 til 1967, ville Israel ha fred, men araberne ville ikke. De tapte krigene i 1948, 1956, 1967, 1973, 1982 i Libanon. Den siste var en ulykke og skulle aldri skjedd, sier Dov.
Temperaturen i stuen på Kollevoll, stiger noen hakk når Lilly vil ha et ord med i laget. Hun har et annet syn på begrunnelsen for krigen i Libanon. Hun nevner alle terror-angrepene, og rakettene som Hizbollah avfyrte fra Libanon. Dov hevder bestemt at det var Israel som startet 82 krigen i Libanon fordi de brøt en avtale. Temperaturen stiger ytterligere i stuen, det blir nesten en ny krig, denne gang en ordkrig. Lilly gir seg ikke, heller ikke Dov. Men freden senker seg snart over den lille forsamlingen som diskuterer krig og fred i verdens rikeste land, langt fra krigens skrekk og gru. Dette gjenspeiler den eksplosive situasjon som alltid oppstår når temaet er Israel og Palestina. Venner og familier faller ut og blir uvenner i en periode inntil freden til slutt senker seg over Midtøsten og menneskene som bor der. Dov har truffet alle de største og mest kjente lederne i Israel. Golda Meir ble han kjent med i 43. Peres har han truffet flere ganger. Han er på fornavn med Remez. - Han likte kvinner, akkurat som meg, sier Dov og ler.
