Livet i Sør-Israel desember-23
Framtida er ikke det den var......før 7. oktober....
Som guide er jeg vant til å ha lite rutine i livet, men jeg har allikevel en forestilling om hvordan de neste ukene og månedene kommer til å bli. Da jeg kom hjem fra sommerens norgesopphold, 20 september, «visste jeg» at det ville bli intens jobbing med 3 grupper fram til 20. november. Deretter skulle jeg tilbake til Norge på en miniferie sammen med min mann.
Lørdag 7.oktober hadde jeg fri. Dagen etter var det meningen at jeg skulle reise nordover med min gruppe som besto av folk fra Australia, New Zealand, Amerika og Canada. Vi skulle reise gjennom Samaria og ha stopp i Shilo, i Sebaste, i Sikem og deretter kjøre den spennende veien hvor Josva ledet folket fra Gilgal til Ebal-fjellet. Dette er en tur som få turister får anledning til å oppleve.
Lørdagen ble ikke som planlagt og det ble heller ikke den påfølgende søndagen og alle dagene deretter...... Hamas tok seg inn i Israel med firehjulsdrevne biler, motorsykler, ridende til hest, til fots eller flyvende inn med paraglidere. De kom for «å stjele, myrde og ødelegge» motiverte av «ondskapens åndehær i himmelrommet». Da lørdagen var over hadde vi brukt mesteparten av dagen i bomberom og sittende foran TV-apparatet. Tusenvis av raketter hadde blitt sendt mot Israel, en vanvittig mengde mennesker hadde blitt myrdet, mishandlet, lemlestet, voldtatte, brent til døde, sprengt i filler og skutt. Vi ble gjort oppmerksomme på at det fremdeles var et uvisst antall terrorister som fremdeles var i aktivitet og at dører måtte låses, vinduer stenges og persienner trekkes ned. Et uvisst antall barn, unge, voksne og eldre hadde blitt tatt med til Gasa som gisler.
Vi er vant til å søke sikkerhet i bomberom, men fikk lære denne lørdagen at bomberom gir beskyttelse mot raketter, biologiske og kjemiske våpen, men ikke mot terrorister.... De kan låses fra utsiden, men ikke fra innsiden. Vi måtte tenke igjennom hvilke muligheter vi hadde for å beskytte oss dersom terrorister skulle greie å komme seg inn i huset og gikk til sengs med vissheten om at vi i realiteten ikke hadde mulighet til å forsvare oss dersom noe sånt skulle skje. Det ble ingen god nattesøvn....
I dagene som fulgte var jeg opptatt med å få turistene ut av landet. Flyvninger ble kansellerte, nye billetter ble bestilt....og kansellerte.......det var kaos og usikkerhet. Jeg opplevde det som viktig å få turistene ut slik at vi som bor her kunne konsentrere oss om å ta vare på hverandre. Fedre, ektemenn, sønner og døtre ble kalt ut i krig. Vi var alle traumatiserte av den grenseløse råskapen og visste at «verden» ville vende seg mot Israel når det israelske militæret begynte sin aksjon for å få has på Hamas. Det kan vanskelig forklares med ord hvordan det føles å bli møtt med dette massive hatet fra alle kanter.... tausheten fra kirker og menighetsledere.......og å vite at den norske kongen ble anmodet om IKKE å kondolere Israel og at han valgte å følge anmodningen........
Siden 7. oktober har vi kun nyhetssendinger på TV og de fleste nyhetene er dårlige nyheter. Vi har våre fedre, ektemenn, sønner og døtre i krigen og begraver falne soldater hver dag. Vi har våre besteforeldre, mødre, fedre, sønner, døtre og barnebarn som gisler i Gasa. Vi våkner opp til 7. oktober hver dag og vet ingenting om hvor lenge det vil vare....
Skildring av Elin C.Elkouby
