Opplevelser fra Beit Scandinavia i tiden etter 7.oktober 2023

Mannen min Torstein og jeg var husfolk på Beit Scandinavia i hele september. De tre første ukene sammen med Margot Røren. Etter dette, kom Marit og Agnar Bratland og også Solveig Olsen. Da vi reiste fra Beiten for noen feriedager mot slutten av oppholdet, kom også Bjørg Heisel og Linda Brottveit for å være sammen med Marit og Agnar.

Vi fire ferierende, Brit og Jan Skoland, Torstein og jeg, reiste til leid leilighet i Netanya. Der nøt vi Israel. Solte oss og badet, dro opp til Jerusalem til Løvhyttemarsjen, kjørte til Bet Shean, Gan Ha Shelosha (Sakne), Dødehavet og mer. Torsdag 5.oktober var vi i Sderot og prøvde å finne veien helt ut til grenseposten. Torstein og jeg har kjørt der flere ganger tidligere, men akkurat denne torsdagen klarte vi ikke å finne rett veg. Isteden kom vi ut i et nytt felt med høyhus. Noen unge damer ventet på bussen. Jeg undret med over at busstoppet så ut som, ja akkurat, et busstopp. Ellers i Sderot husket jeg alle som en bomberomskloss med benk utenfor og busskilt. Der var ikke mange i gatene, og vi dro ganske fort videre i retning BeerSheva.

Nå er det gått mange, vonde dager for Israel, siden morgenen 7.oktober. Jeg,og reisefølget, våknet opp i Netanya. Jan hadde våknet på natten av noe han oppfattet som brannalarm. Han hadde undersøkt inni og utenfor leiligheten, men da ikke annet tegn ble funnet, la han seg til å sove igjen. Etter telefonsamtale med husverten, og oppdatering i nyheter om terrorangrep og mulig krig, måtte vi skrinlegge planen om å kjøre via Jerusalem til Tiberias. Brit og Jan fikk leie leiligheten videre, istedenfor bookingen de hadde i Jerusalem. Torstein og jeg kjørte nordover, tok nordlig vei til Tiberias. En merkelig opplevelse, men vi hadde en avtale. Vel var det Shabbat og Simchat Thorah i Løvhyttefesten, men så lite trafikk på veien er ikke vanlig. Vi hadde også fått informasjon om at ingen visste hvor terrorister befant seg, og at folk ble anbefalt å holde seg innendørs.

Vi kom trygt fram. Tiberias gater var folketomme og stille. Ingen småbåter på Genesaretsjøen. Kvelden ble tilbrakt i en leilighet i 7.etasje med gode venner. TVen opplyste om mer og mer grusomheter. Vi kjente på sorgen over det inntruffne. Søndag returnerte vi til Beit Scandinavia som planlagt. På veien så vi militærkjøretøyer som ble flyttet nordover.  Ankom Bat Galim akkurat da solen gikk ned og skumringen la seg.

Alt var annerledes enn da vi dro etter endt tjeneste der noen dager tidligere. I stuen satt Trine Overå Hansen fra Norge I Dag. Hun og mannen hadde søkt til Beiten for kvelden. De lå på et hotell like ved. Selvfølgelig skrev hun for avisen. Stemningen ellers var spent. Gjester ville prøve å komme seg hjem. Datter til Bratland med familie og noen av barnas venner fra Norge, bestemte seg for å dra til flyplassen. Flyet deres hadde blitt kansellert. Uvissheten lå over alle. Torstein og min hjemreise var planlagt med Turkish tirsdag, litt seint på formiddag.

Mandag kom. Vi leverte leiebilen. I kontrast til tidligere, undersøkte ikke damen i utleiefirmaet bilen. Hun takket Gud for at vi kom tilbake isteden. Fortalte om bestevenninnens sønn som var savnet. Da jeg uttrykte min støtte til Israel og at vi ville be for dem, så jeg tårene i øynene hennes. Hun takket så mye. Fortalte oss at hun mente det ikke var spørsmål OM de ble angrepet fra Libanon, men NÅR. 

Alle butikker i busstasjonen var stengt, men heldigvis gikk der buss til Bat Galim, og vi kom oss tilbake. Jeg fikk vasket resten av tøyet som skulle bli igjen i Israel, og jeg og noen damer gikk på stranden for å bade. Da vi kom tilbake, satt flere på verandaen ved inngangen. En hadde fått melding fra israelere hun kjente med beskjed om å prøve å komme seg ut av landet mens det ennå gikk fly. Andre hadde fått allerede nybookede billetter kansellerte igjen. Jeg sprang opp for å se om tøyet var tørt. Snart kom Torstein opp og fortalte at de fleste ville reise til flyplassen samme kveld. Vi måtte bestemme om vi skulle slå følge med dem, eller satse på at der gikk tog grytidlig neste morgen. Vi ble enige om at det sikkert var greiest å reise samme kveld. Med de opplysningene vi satt på, var det ikke godt å vite om Hisbollah kunne angripe fra Libanon, og togene bli innstilt.

Så da stod jeg der da, med en aldeles uvirkelig følelse inni meg, og tørket kjoler og truser med hårføner for å få tørt fortere. 

Mat ble fortært. Marit og Agnat Bratland ville bli tilbake. Linda Brottveit hadde bare vært på Beiten en uke og hadde avtale med SarEL til helgen igjen. Hun ville også bli. Telefoner ble tatt, avtaler gjort. Manges unger i Norge var redde. Vi tenkte på kjente i Israel. For oss var det enkelt. Vi hadde billett med Turkish. Vi måtte bare avvente evt. kansellering, og ta ting fra der. Hele hurven tok siste tog til Ben Gurion, unntatt de tre som ville være igjen. Vel fremme på flyplassen, ble det gjensyn med Gudbjørg Bratland Løvdal med familie og ungdommer. Charterflyet til Norge hadde ikke gått likevel. Ungdommer fra en ungdomstur med "Ordet og Israel", og noen som hadde deltatt på Løvhyttefesten, var der også. Disse hadde fått nyss i at "Den internasjonale kristne ambassade Jerusalem`s norgesavdeling (ICAJ-Norge) hadde fått chartret et fly fra Eilat onsdag. Der var ikke flere ledige seter igjen til alle som kom fra Haifa. Alle de forannevnte, tilbrakte natten på stoler og på gulvet. Noen tok fatt på sin andre natt på flyplassen. Første natten hadde det gått alarmer, heldigvis ikke denne natten. Det ble klart at en stor barnefamilie iblant oss, hadde sikret seg dobbelt. De hadde billetter både med Pegasus og med charterflyet fra Eilat.

Turkish, Pegasus og El Al, var de eneste fly som fløy. Vi kom avgårde som planlagt. Barnefamilien fløy Pegasus. Og de billettløse (som nå hadde fått billetter kansellert både to og tre ganger), fikk bli med på buss til Eilat og derfra på fly til Oslo.

Marit og Agnar Bratland reiste også hjem et døgn deretter. Linda ble kalt inn til SarEl litt tidligere, og begynte sin tjeneste der fem dager før planlagt. Hun ble værende ut det avtalte oppholdet. Eneste endring var fly hjem. KLM fløy ikke, så da måtte der ombookes til El Al. Beit Scandinavia ble stående igjen, alene med ny katt, White Lady-

Ingunn Aliz Lauvdal

Husfolk og Sekretær i styret.